En minister til besvær

Denne teksten ble først publisert som et debattinnlegg i Aftenposten. 

Hva skal vi egentlig med en klima- og miljøminister? Det var det nok mange som tenkte da vår ferske minister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) hadde sin debut på NRK Debatten 17. oktober.

Det var en absurd opplevelse å høre den nye ministeren på hans andre arbeidsdag så tvil om hva norske myndigheter anser som sine forpliktelser etter den globale naturavtalen COP15, inngått i 2022.

Gledestårer, men ingen handling

Det hjelper lite å ha en pådrivende miljøminister som får gledestårer av naturavtalen COP15s fantastiske potensial når han blir erstattet av en som gjør det tydelig at denne avtalen har mål som ingen i regjeringsapparatet føler seg forpliktet til å oppfylle.

På et av sine første arbeidsdøgn underselger miljøministeren hva vi som nordmenn kan forvente av ham, og hva det internasjonale miljøet kan forvente av Norge.

Naturen her hjemme forsvinner ikke litt etter litt. Den fjernes i gigantiske jafs, og den fjernes i rekordtempo.

Bakteppet for COP15 er dypt alvorlig. Ifølge FNs naturpanel er urørt natur på land og i havet de siste 50 årene blitt halvert. Mellom 1970 og 2016 er verdens bestander av pattedyr, fugler, fisk, amfibier og reptiler blitt redusert med i snitt 68 prosent.

Vi er nå godt inn i Jordens sjette masseutryddelsesperiode som følge av hvordan vi forvalter planetens ressurser.

Naturkrisen skjer overalt – også her hjemme

Naturen her hjemme forsvinner ikke litt etter litt. Den fjernes i gigantiske jafs, og den fjernes i rekordtempo. I lokaldemokratiets navn og uretten det har medført, har vi fjernet norsk natur i en hastighet som mangler sidestykke: 2350 kvadratkilometer av villmark er blitt borte i løpet av de siste 30 årene. Dette tilsvarer størrelsen på nesten 50.000 fotballbaner.

Regjeringen viser en manglende virkelighetsforståelse av hvordan man oppfører seg dersom man kaller noe en krise. Vi verner altfor lite. Det lille vi har vernet, greier vi ikke å beskytte: Vi hugger i sårbar naturskog, bunntråler i marine nasjonalparker, bygger hytter på karbonrike myrer, ignorerer verdien av naturreservater for å bygge motorveier, planlegger å dumpe slam og forurensede masser i viktige fjorder, og vi fjerner det lille som står igjen av det lappeteppet vi kaller den vernede strandsonen.

En kamp om hvem vi er

Naturkrisen skjer rundt oss, med oss og av oss. Den skjer i havet, den skjer i skogen, og den skjer på fjellet.

Det eksisterer en merkbar og dårlig kamuflert dobbeltmoral i regjeringskontorene, uansett om det er en rød eller blå bølge som skylles inn i Klima- og miljødepartementet etter et valgår.

Naturvern skjer ikke ved at miljøministrene våre reiser på PR-tur til regnskogene i Brasil eller Indonesia. Naturvern må gjøres her hjemme, og det må gjøres nå. Kampen om å beskytte naturen vår er en kamp om hvem vi er som nordmenn, og det er en kamp vi taper hver eneste dag.

Jeg er bekymret for hva som vil skje med naturvernet når klima- og miljøministeren ikke er pådriveren rundt kongens bord.

Trenden der naturen alltid er den tapende part til fordel for økonomiske interesser og dårlig forvaltning kommer ikke til å snus når personen som skal være forkjemperen, har gitt opp kampen før han i det hele tatt fikk nøkkelen til kontoret sitt.

Hva skal vi egentlig med en klima- og miljøminister? Eller rettere sagt, hva skal vi med Andreas Bjelland Eriksen?