Iblant er artsbegrepet ganske åpenbart: Som når du skal skille vepsen geithams og planten geitrams, eller pattedyret piggsvin og bruskfisken pigghå.
Jo, noen ganger kan vi dra en ganske åpenbar linje for å skille to ting som ikke er samme art. Men i en del tilfeller er denne grensen svært uklar.
For artsbegrepet er en flytende vitenskapelig enhet, langt fra standardisert. Ikke som den analytiske fysikerens presise enheter, som at mål på avstand gjøres i meter og tid måles i sekund. I fysikerens håndfaste verdenen opererer alle med samme enhet, her finnes det ikke rom for subjektiv oppfatning.
Men for biologens viktigste enhet, er det ingen klar enighet.
Grunnen til vagheten er at det ikke finnes ett klart artsbegrep – det finnes haugevis.
Livet sortert – fiks ferdig!
På 1700-tallet ble systematiseringen av den levende verden styrt av en gjeng ildsjeler med planter og dyr som hobby. Fremst gikk svensken Carl von Linné. Han skilte vesen på bakgrunn av utseende og for flesteparten av organismene vi kan se med det blotte øyet, fungerte dette godt.
Denne ideen ble kalt for det morfologiske artsbegrepet, her ble dyr og planter som hadde en ganske lik kompis plassert i samme gruppe, fornuftig nok!
Dessverre skulle det komplisere seg ved nøyere inspeksjon. For selv om to individ ser prikk like ut kan de ha avgjørende forskjeller, som at de kommuniserer på to fundamentalt forskjellige språk og dermed aldri vil ha sjans til å lokke partneren til sengs.
Dette fenomenet kalles for kryptiske arter og skulle vise seg å være skjebnesvangert for det morfologiske artsbegrepet.
Fruktbar formering
Hvordan skulle man klare å skille denne kryptiske floken?
Mange års raffinering gav opphav til det biologiske artsbegrepet: Dersom to individer kan produsere et levedyktig og fertilt avkom er de en og samme art.
Dette begrepet er ganske så intuitivt, men det ekskluderer utrolig mange arter. Det finnes massevis av dyr, planter, sopp og bakterier som ikke kom til verden etter et kjærlig samarbeid mellom mor og far, men ved at organismen klonet seg selv.
Denne formeringen er relativt upopulær hos dyra, men for planter, sopp og bakterier er dette normal kost.
Ett begrep nærmere?
I moderne tid har vi fått muligheten til å granske arts-ulikhet i arvestoffet. Med dette kan vi sammenlikne DNA-et til to vesen og finne ut hvor nært de er beslektet.
Kast DNA-trådene inn i en sentrifuge, skru opp til 800 omdr./min og etter litt popper det ut et tall.
Da trenger vi kun å bestemme oss for det hellige tallet som skal skille to arter fra hverandre. Bakterieforskerne ble enige om at tallet skulle være 1,3 prosent.
Forskerne som jobbet med menneskeaper bestemte seg derimot for at 0,3 prosent holdt for dem. Trolig for å heve oss taksonomisk over våre underdanige slektninger, neandertalerne.
Løse rammer
Utover dette finnes det et drøss med artsbegrep, men ingen av disse klarer å fange opp forskjellen mellom vesen fullstendig.
For art er et abstrakt begrep og rammene vi pålegger det samsvarer ikke med de virkelige nyansene vi finner i den levende verden.
Derfor vet ingen egentlig hva en art er.
