Solen skinner, fuglene kvitrer og «Sweet Caroline» runger fra en radio. Det er Norsk sommer i 1969. Et sveitsisk par på ferie er på road trip fra Bergen til Oslo. Hans Peter Fray og kona velger å kjøre over Hardangervidda, og i håp om å følge Flemmings fotspor, har han fått oppfordring av arbeidsgiveren sin om å ta med ulike jordprøver tilbake fra ferien. Håpet var å finne nye antimikrobielle stoffer, gjerne produsert av sopp slik den første antibiotika penicillin er.
Fra den ene prøven tatt langs veien på Hardangervidda fant de en sopp, Tolypocladium inflatum. Men, den inneholdt ikke det de håpet. En kollega av Frey forsket videre på soppen og oppdaget noe interessant. For mens muggsoppen Penicillum produserer penicillin, produserer Tolypocladium inflatum et stoff som heter ciklosporin.
Gjennom ulike screeninger, fant man at ciklosporin virket hemmende på immunsystemet. Men hvorfor i alle dager skulle man ønske å hindre immunsystemet fra å gjøre jobben sin?
Komplekse system gir komplekse problem
Alle organer og stoffer i kroppen har en spesiell strekkode, unik for alle mennesker. Hjelpecellene i immunsystemet skanner hele tiden disse strekkodene, og når de oppdager noe som ikke stemmer, sender de ut et signal om at andre celler i immunsystemet må komme å rydde opp. Vi kan kalle dem ryddeceller.
70-tallet var en het tid for organtransplantasjoner, men utforinger som frastøting ble tydelige. Tidligere hadde man klart å transplantere mellom eneggede tvillinger da strekkoden er såpass lik at hjelpecellene lar det gå. Problemet med frastøting ble enda tydeligere da man ønsket å transplantere et organ mellom ubeslektede mennesker. Man trengte derfor et stoff som hindret hjelpecellene med å signalisere videre.
Kun en av fire overlevde det første året etter en organtransplantasjon. Man hadde allerede tilgjengelig noen medisiner som hemmet immunforsvaret, men disse krevde høye doser noe som ga mange, plagsomme bivirkninger. Ønsket om å finne alternativer vokste større, og på slutten av 70-tallet kom det som skulle forandre transplantasjonsgamet for alltid på banen. Man hadde funnet en måte å bruke ciklosporin.
Den nye helten
Ciklosporin tilhører en gruppe legemidler kalt kalsinevrinhemmere. Som navnet tilsier hemmer de kalsinevrin, men hva er det spør du kanskje?
Når hjelpecellene skanner alle strekkodene i kroppen og finner en kode som ikke stemmer, sender de et signal videre, dette signalstoffet er kalsinevrin. Vi kan tenke på det som en walkie-talkie der hjelpecellene snakker til ryddecellene. Når ciklosporin fjerner walkie-talkien hindrer det at signalet kommer frem, ryddecellene blir sittende på pauserommet og organet med feil strekkode får bli.
Flere leger begynte å bruke ciklosporin med lovende resultat, og flere pasienter fikk leve mange år med sitt nye organ. Siden 70-tallet har man bygget videre på det man fant i ciklosporinen, og i dag er overlevelsesraten ett år etter en organtransplantasjon mellom 90-99 prosent avhengig av organ og land.
Det ble gjort over 140 000 organtransplantasjoner i verden i 2021, så det finnes mange der ute som kan sende en takk til dette produktet fra en sopp i lille Norge. Hvem vet hva som finnes i bakhagen din?
Kilder:
Tedesco D, Haragsim L: Cyclosporine: A Review, PubMed
Colombo D, Ammirati E: Cyclosporine in transplantation – a history of convergin timelines, PubMed
Lie M: De første levertransplantasjonene i Norge og veien dit, Tidsskriftet
Nordham KD, Ninokawa S: The history of organ transplantation, PubMed
