Vi er i det daglige omgitt av utallige former for nyttig teknologi. Telefoner med autokorrektur, anbefalte filmer og serier strømmetjenestene mener du bør se. Eller tekniske hjelpemidler som robotstøvsugere, gressklippere og intelligente vaskemaskiner.
Alt dette inneholder en eller annen form for kunstig intelligens (AI). Det framstår ofte som helt ny teknologi, men historien bak er lang, og lignende systemer har eksistert i lang tid.
I riktig gamle dager fantaserte man om maskiner som skulle hjelpe mennesker og guder med ulike oppgaver. Et eksempel er den halte greske smedguden Hefaistos som hadde forgylte tjenere som hjalp ham i verkstedet. Dette gikk fra fantasi til realitet på 1950-tallet.
Fra teori til virkelighet
Først fra 1950 og framover begynte AI og bli en realitet. Dette var noe som fulgte utviklingen av de nye datamaskinene og programmene som ble skapt på denne tiden.
Dette resulterte i at en kjent britisk matematiker ved navn Alan Turing formulerte en test: Om en datamaskin kunne lure et menneske under samtale til å tro det snakket med en annen person, ja, da ville det være ekte intelligens. Senere ble dette kalt for Turing-testen.
I 1956 arrangerte den kjente forskeren John McCarthy og et par kollegaer et seminar på Dartmouth College. Dette seminaret markerte starten på det vi kaller for kunstig intelligens, og det var her de ga det navnet Artificial Intelligence, eller AI.
I tiden som fulgte jobbet mange med å utvikle stadig mer avanserte systemer. Datamaskinene ble raskere og sterkere, og AI-programmene mer avanserte. De kunne etter hvert utføre enkle oppgaver som å spille sjakk og løse enkle matematiske problemer.
Avisene skrev at robotene snart ville ta over verden.
AI-drømmen blir satt på pause
Men optimismen ble forholdsvis kortvarig og etterfulgt av det som er kalt AI-vinteren. I denne perioden stoppet investeringene i teknologien, og forskerne måtte finne andre områder å bruke ressursene sine på.
Mye av årsaken var at datamaskinene på denne tiden hadde begrenset kraft og det er som kjent en lang vei fra ren maskinlæring til kunstig intelligens.
Senere, utover 1980-tallet, kom det vi kaller «ekspertsystemer». Disse systemene fokuserer på separate felt framfor å gjengi menneskers tanker eksakt. Med disse systemene gjorde vi det enklere å stille diagnoser, i tillegg til at systemene kunne bidra til å styre prosesser i industrien. Det var ikke et veldig intelligent system, men det hadde i det minste nytteverdi.
På 1990-tallet tok vi det neste store steget. Der AI-programmene tidligere hadde vært helt avhengige av regler og prosedyrer, ble de nå i stand til en viss form for egenlæring. Ved å trene AI på tusenvis av eksempler (bilder, tekst, osv.) kunne den selv til en viss grad generere innhold.
Nevrale nettverk, dyplæring og drømmen om AGI
Neste trinn i utviklingen var nevrale nettverk og dyplæring. Kort sagt betyr dette at man forsøkte å lage maskiner som tenker og resonnerer som mennesker ved å bruke den menneskelige hjernen som modell.
Datamaskinene nærmer seg med dette å etterligne måten vi tenker på. Men det er først med den siste utviklingen av ChatGPT og andre tilsvarende modeller at vi kan snakke om virkelig kunstig intelligens.
Det neste steget som alle nå venter på, er Artificial Generall Inteligence (AGI).
Tenk deg en superflink datamaskin som kan tenke og lære som en voksen, nesten som en god venn for datamaskinen din. For få år siden spådde ledende forskere at det virkelige store gjennombruddet ville komme på midten av 2030-tallet.
De fleste er nå enige om at dette vil skje langt tidligere. Kanskje allerede i år? Svaret er at ingen lenger har et godt svar.
Hvem vil utvikle det neste store trinnet innen AI, er det menneskene eller maskinene selv?
Kilder:
History of artificial intelligence, Wikipedia.
Artificial intelligence: birth, applications and future trends, Iberdrola.
