Jeg ble for noen måneder siden engasjert inn i et prosjekt for å se på mulighetene for å bruke kunstig intelligens (KI), mer presist de nye språk- og bildemaskineriene, for å løfte underprivilegerte ungdommer i Mumbai til et høyere kunnskaps- og kompetansenivå. Det var Riaan Gupta på 14 år som hadde idéen til et slikt kurs og jeg ble med på opplegget etter at jeg møtte Riaans far, Akshat Gupta, på en tilstelning hos Generalkonsulen i Mumbai for 7-8 måneder siden.
Gjennom våren 2025 skal seks lærere på ungdomsskolenivå gjennomføre et pilotprosjekt med 30-40 elever i alderen 13-14 år. Min oppgave har vært å undervise disse lærerne i kunstig intelligens og opplegget for min undervisning gjennom høsten 2024 har i all hovedsak vært som følger:
- Jeg startet med historien om kunstig intelligens og jeg tillot meg å begynne med min favorittoppfinnelse gjennom tidene, nemlig oppfinnelsen av tallet NULL av den indiske astronomen og matematikeren Aryabhata. Denne oppfinnelsen, eller noen vil kalle det oppdagelsen, bidro til etablering av det tallsystemet vi bruker i dag.
- Videre ble det en gjennomgang av hva som er eller oppfattes som kunstig intelligens, anno 2024. Her snakket vi også en god del om hva som oppfattes å være intelligent. Det ble også en god og lang diskusjon rundt begrepet «intuisjon», da språk- og bildemaskineriene i noen utstrekning kan sammenlignes med vår egen intuisjon.
- Jeg brukte også noe tid på det vi kaller tillitsverdig kunstig intelligens, som inkluderer det å kunne forklare hva KI faktisk gjør, skape nødvendig forståelse for de usikkerheter som oppstår når KI brukes, og selvfølgelig dekke etiske spørsmål som oppstår når vi overlater beslutninger til maskiner. Altså hvordan de håndterer og ikke håndterer dilemmaer, bias, osv.
- Jeg hadde også en liten runde på hva jeg tror vi kan forvente av KI de neste 10 årene, hvor jeg tillot meg å gi noen (kvalifiserte) gjetninger på hvor KI vil bevege seg fremover, både teknologisk og når det gjelder bruk. Litt om samfunnsmessige konsekvenser av KI ble det også.
- Det siste og for meg det absolutt mest krevende, var å legge frem en skisse til kurset som lærerne skulle gi til elevene til våren og det er her bidragene fra Pooja og Riaan ble avgjørende viktig.
Pooja er ei smart studerende jente på 17 år som også arbeider som hjelpelærer i ungdomsskolen i Mumbai og 14-åringen Riaan, er en talefør ung mann proppfull av idéer. Vi endte opp med å lage en to-timers forelesning sammen med den ikke ukjente tittelen «It's all about prompting!».
Siden kurset for elevene skal gå over anslagsvis tre måneder med 12-15 dobbelttimer, ble vi enige om et opplegg der om lag halve kurset skulle gå med til ferdighetstrening i bruk av språk- og bildemaskinerier, mens siste halvdel skulle handle om at elevene skulle gjennomføre et prosjekt som til slutt skal samles i en bok. Dette blir helt sikkert justert noe når lærerne kommer i gang til våren. Det store spørsmålet for meg, der Pooja og Riaan var helt avgjørende, var å lage eksempler på oppgaver tilpasset 13-14-åringer som både hadde et veldefinert læringsutbytte og en innebygget aha-opplevelse. I tillegg måtte oppgavene fungere på hindi og det lokale språket marathi i delstaten Maraharstra. Vi diskuterte også litt om hva som kunne være mulige idéer til prosjekter for elevene, hvorpå de kom opp med flere idéer.
Pooja og Riaan testet meg. De gav meg oppgaven å beskrive mitt favorittdyr eller fantasifigur som de brukte til å skape et bilde og en tilhørende tekst. Jeg svarte hvit tiger, sikkert litt inspirert av at jeg uken i forveien hadde sett en vill tiger i Ranthanbore på ganske nært hold. Jeg nevnte også at jeg hadde sans for hoppende frosker.
Med teksten «lag et bilde av en hvit tiger i en blomstrende hage med hoppende frosker» ble et bilde generelt av DALL*E. I forelesningen gjorde vi et poeng ut av at det var en frosk der og ikke flere hoppende forsker. Språkmaskineriet ChatGPT laget også en liten historie om den hvite tigeren og hennes gode venn frosken. Dette ble da brukt som et eksempel på å trene ferdigheter i spørring («prompting»). I tillegg til dette gikk vi gjennom 7-8 andre mulige oppgaver, der læringsutbyttet i tillegg til spørreferdigheter, handlet om å øke elevenes språk- og kulturforståelse.
Pooja og Riaan foreslo også flere prosjekter, og en prosjektidé jeg likte veldig godt var «Voices of the unheard» som i all hovedsak skal gå ut på at elevene skal skape historier av «noen som ikke blir hørt». Historier som de mener storsamfunnet bør høre, enten de som ikke blir hørt er dyr, mennesker eller grupper av dyr eller mennesker. Vi gjorde noen tester som fortalte oss at med riktig spørring kunne vi bruke språk- og bildemaskineriene til dette. Det hører med til historien at både Riaan og Pooja var flittige brukere av språk- og bildemaskineriene og derfor ganske så gode spørrere.
Jeg tok meg av den litt mer formelle delen av det å spørre riktig, inkludert noen litt kjedelige eksempler på hvordan jeg bruker disse systemene. Jeg tror forelesningene ble ganske gode, ikke minst takket være viktige, herlige og ikke minst engasjerende bidrag fra Pooja og Riaan.
