Jeg har, som mange andre, lært meg å bruke språkmaskinerier – språkmodeller og generative verktøy som hjelper meg med å formulere, strukturere, oppsummere og produsere tekst. Det har gjort meg mer effektiv i mitt arbeid, men det har også skapt en uro: Hva skjer med min egen tenking når tiden jeg bruker på å formulere tekster, blir redusert?
Språk og intelligens
Det er selvfølgelig ingen ny tanke at språk og intelligens henger tett sammen. Innen filosofi, psykologi og lingvistikk finnes lange tradisjoner som peker på at språket ikke bare er et verktøy for å uttrykke tanker, men også for å forme dem. Lev Vygotsky (1896–1934) beskrev hvordan indre språk er sentralt for menneskelig kognisjon, mens Ludwig Wittgenstein (1889-1951) formulerte den berømte setningen: «Grensene for mitt språk er grensene for min verden.»
Dette gjelder flere typer språk for meg: Naturlige språk som norsk og engelsk, programmeringsspråk som Python og C++, og også mitt matematiske språk.
Når jeg løser komplekse oppgaver i arbeidet mitt, skjer tenkingen gjennom flere parallelle prosesser: Jeg samtaler med mennesker, jeg leser, jeg skriver – og jeg tenker, også uten å hverken snakke, lese eller skrive. Jeg tenker kontinuerlig. Likevel har jeg over tid oppdaget at spesielt den strukturelle tenkingen – organisering, prioritering og sammenkobling av ideer – ofte skjer mens jeg skriver. Det er her språkmaskineriene påvirker meg.
Gjennom livet har selve skrivearbeidet vært en viktig del av tankeprosessen. Jeg lærte dette allerede før skolealder; det å formulere en tekst tvang frem strukturell tenking, krevde at jeg sorterte argumenter og prioriterte, og hjalp meg å oppdage hull i egen logikk. Når språkmaskineriene kan produsere store mengder godt formulert og velstrukturert tekst på sekunder, forsvinner mye av denne friksjonen. Mange oppgaver som tidligere krevde betydelig mental bearbeiding, løses nå i løpet av sekunder.
Mitt lille «eksperiment» rundt endring i tankeprosesser har gitt meg noen overordnede erkjennelser: Jeg må ikke la meg lure av økt effektivitet, jeg må fornye mine personlige verktøy for strukturell tenking og jeg må fylle tiden jeg sparer med noe nytt og meningsfullt.
Prokrastinering forkledd som effektivitet
Det første jeg oppdaget, var at jeg begynte å utsette oppgaver litt oftere enn før. Ikke nødvendigvis fordi jeg ble latere, men fordi jeg – mer eller mindre bevisst – lente meg på at formuleringsprosessen kunne løses raskt på et senere tidspunkt. Jeg er ikke helt i mål med dette, men jeg har blitt tydeligere bevisst på at dette skjer.
Tilgangen på språkmaskineriene førte også til at jeg begynte å prosessere flere oppgaver parallelt enn før. En stund føltes dette som økt kapasitet, men etter hvert oppdaget jeg en grense. Når antall samtidige oppgaver oversteg en viss terskel – som sikkert varierer fra person til person – gikk det først utover kvaliteten på hver enkelt oppgave, og deretter den samlede produktiviteten. Her er kunsten å ikke la seg friste.
Hovedkonklusjonen var imidlertid at jeg sto i fare for å effektivisere bort deler av min egen strukturelle tenking uten å erstatte den med noe annet. Hva kunne det være?
Arena for tankearbeid
Historisk har skriving vært en stor arena for strukturert refleksjon. Når denne arenaen endret seg, måtte jeg finne en litt ny måte å jobbe på. Jeg begynte å eksperimentere med visuelle arbeidsformer samkjørt med bruk av språkmaskinerier.
Denne teksten har fremkommet gjennom at jeg har laget en «tegning» på hva jeg ønsker å formidle – en skisse med kontekst og spørsmål. Dette ble matet inn i et språkmaskineri som gav meg et utkast til en blogg-artikkel. Det jeg fikk var et ganske godt utgangspunkt, som jeg skrev meg gjennom. Når jeg var ferdig med denne gjennomgangen hadde jeg også justert "tegningen". Jeg gav så teksten til en annen språkmaskin som forfinet teksten ytterligere basert på et par nye instruksjoner som tankeprosessen hadde generert. Jeg leste og skrev meg gjennom teksten en gang til.
Min personlige gevinst har vært at den strukturelle tenkingen rundt produksjon av tekst har blitt litt bredere enn den var før. Likevel sitter jeg igjen med én tydelig konklusjon: Jeg må fortsatt tvinge meg selv til å skrive for å tenke godt. Samlet sett har språk-maskineriene gjort meg mer effektiv – enten jeg skal skrive, programmere eller søke etter informasjon. Da har det blitt viktig å fylle den frigjorte tiden med noe nytt og nyttig.
Helhetlig tenking
Den viktigste gevinsten for meg har ikke vært tidsbesparelsen i seg selv, men hva jeg har kunnet bruke den frigjorte tiden til. Når mindre energi har gått med til formulerings-arbeid, har jeg valgt å bruke denne kapasiteten til mer helhetlig refleksjon. Hvor hører oppgaven jeg skal gjennomføre hjemme i et større bilde?
Den virkelige gevinsten for meg har vært at jeg kan løfte blikket oftere, se sammenhenger og arbeide mer strategisk med komplekse problemstillinger. Jeg må selvfølgelig unngå prokrastinering forkledd som effektivitet, som nevnt tidligere. Helt konkret har jeg fått brukt mye tid på å forstå sammenhengen mellom den digitale og grønne omstillingen av samfunnet, noe jeg blant annet har skrevet om her. Også her har språkmaskineriene vært til stor hjelp.
Langsom tenking
Når språk former tanker, og tanker former oss, må vi være varsomme med å gi fra oss den langsomme tenkingen – som for mange, inkludert meg, har kommet gjennom skriveprosesser. Jeg har justert mine langsomme tankeprosesser noe, og det har vært nyttig. Men jeg er fortsatt på jakt etter svaret på hva som skjer med min tenking når de viktige friksjonene i skriveprosessen ikke lenger bidrar i tankeprosessen
