Du gjør det neppe med vilje, men er du ute på tur i skogen, er det nesten ikke til å unngå at du underveis tar med deg noen seksbente haikere. Sannsynligvis har du kommet et godt stykke videre før du merker at du har en maur i støvelen eller krypende oppover inne i buksa.
Hva skjer med mauren når du endelig «slipper den fri». Er den fortapt eller har dyr en egen evne til å finne tilbake?
– Dyr kan gå seg vill, og det gjelder også maur, sa førsteamanuensis Kjetil Lysne Voje ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo da NRK programmet Abels tårn tok opp spørsmålet om maurens stedsans.
– Det er ikke så lenge siden vi hadde besøk av en hvalross i Oslofjorden, så det finnes nok av eksempler på dyr som går seg vill.
Maur er sosiale skapninger som ofte lever i tuer, og de har ulike oppgaver som til sammen gjør at det lille samfunnet fungerer.
– En viktig oppgave er å dra ut av tua, finne mat og frakte den maten tilbake til tua. Da er det selvfølgelig en fordel at du kommer tilbake, sa Voje.
Det finnes tusenvis av forskjellige arter av maur, og de kan ha ulike teknikker for å finne veien hjem. Dette er det selvfølgelig forskere som har prøvd å finne ut av.
Duft, landemerker og skritteller
– Det er blitt gjort en del forskning på hvordan maur finner tilbake til tua si. Generelt sett bruker de duftspor. De har kjertler som kan utsondre kjemikalier og dermed legge et duftspor etter seg slik at de kan følge veien tilbake, sa Voje.
LES OGSÅ: Forskere bruker kunstig intelligens for å forstå mer om rask og sakte evolusjon
Men duft er ikke den eneste veiviseren. De har flere metoder på lur.
– De bruker også landemerker. De bruker øynene sine til å orientere seg i terrenget.
– Og de har også en indre skritteller slik at de har en viss oversikt over hvor mange skritt de har gått fra tua til der de fant maten. Da vet de hvor langt de bør gå tilbake.
Groteske eksperimenter
Denne indre skrittelleren avslørte forskerne gjennom et litt grotesk eksperiment. Det gikk ut på å la maur finne mat ti meter unna tua.
– Så fanget man maurene når de hadde funnet maten og delte dem i tre grupper. En gruppe ble satt på maurstylter. Man forlenget beina deres, forklarte Voje.
Abels tårn
Sammen med programleder Torkild Jemterud svarer tre forskere på spørsmål fra lytterne om hvordan verden henger sammen.
Abels tårn går på NRK P2 hver fredag mellom klokka 9 og klokka 11. Programmet blir også publisert som podkast.
Skrittlengden hos en maur er ganske jevn. Så lenge skrittene er like lange, fungerer skrittelleren. Spørsmålet var:
– Når man forlenger beina, vil de da gå for langt tilbake til tua? Det gjorde de.
– I en annen gruppe klippet man av litt av beina for å sjekke om redusert beinlengde gjorde at de gikk for kort. Det gjorde de.
– Mens de som fikk ha beina sine i fred, de gikk ganske greit tilbake til tua, sa Voje.
Dyster fremtid for bortkommen maur
De ti meterne i eksperimentet er ikke særlig langt sammenlignet med en maur som haiker i turstøvelen eller buksebeinet når du er ute og går i skogen. Da fungerer de ellers så effektive stifinnerstrategiene ganske dårlig.
– Da er det vanskelig å se landemerker den kjenner igjen, duftsporene er borte og skrittelleren er det bare å glemme, sa Voje.
En slik maur går ingen lys fremtid i møte.
– Det er nærliggende å tro at det går dårlig med den. Hvis den skulle møte på andre maur fra en annen tue, vil det ofte gå galt. Maur er en viktig matkilde for mange dyr, for eksempel fugl, så den vil neppe komme tilbake til tua, sa Voje.
