– Vi har ofte en romantisk forestilling om en idealtilstand for ville dyr. Et dyr som ikke er påvirket av mennesker. Det eksisterer ikke i Norge, i hvert fall ikke for de store dyra, mener Atle Mysterud.
Han er professor ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
Det er flere årsaker til at det ikke finnes store dyr som lever uten menneskelig påvirkning, ifølge ham.
– Selv i nasjonalparkene lever dyrene i en natur betydelig påvirket av mennesker. Det mangler ofte funksjonelle bestander av store rovdyr, sier Mysterud.
Myten om ville dyr
Få er klar over at mange arter var utdødde eller overlevde med sterkt reduserte bestander i Norge i 1850.
– Rådyrene var helt utryddet i Norge, men rundt 100 individer overlevde i et begrenset område ved Övedskloster i Skåne i Sverige. Derfor er det lite genetisk mangfold blant norske rådyr i dag. De andre hjortedyra hadde sterkt reduserte bestander og dagens store bestander er et historisk unntak, sier Mysterud.
– Andre arter startet man å utrydde på samme tid, fortsetter han. I 1845 vedtok Stortinget Lov om Udryddelse af Rovdyr og Fredning af andet Vildt. Det var effektivt. Rundt 1930 var de store rovdyra funksjonelt sett utryddet. Vår ville natur er svært konstruert, sier han.
En gradient fra helt ville dyr til husdyr
I andre deler av verden har menneskelig forvaltning av de store dyra gått enda lenger.
– Vi forbinder domestiserte dyr, husdyr, med at de er tamme og at de er sterkt avlet. Det er imidlertid flere steg på veien dit. Vi ser på dette som en gradvis overgang fra et helt vilt dyr til et husdyr. For husdyr styrer mennesker ikke bare paringer og avl, men også tilgang på mat, arealer, og overlevelse.
Helt ville dyr kan vi definere som de uten påvirkning fra mennesker. Naturens gang styrer liv og død, når og hvor mange individer som blir født, og hvilke dyr som blir syke eller som spises av andre. Dyrene beveger seg fritt, i store arealer. Det er kun moder jord som styrer seleksjonen – hvilke dyr som fører arten videre. Dyrene blir ikke fôret, og de lever av mat som ikke er menneskeskapt eller dyrket.
– Ville dyr har i sin urtilstand intakte økosystemer, men i dag lever de fleste i områder med beite av husdyr, omfattende skogbruk og landbruk. Det jaktes og det er fravær av store rovdyr. Det dreier seg mer om menneskeskapte landskaper, og det påvirker de store dyra, sier han.
Mennesker styrer hvem som dør og når
For husdyr er livslengden bestemt av mennesker. Dyret ender sine dager når det har gjort sin nytte, eller det på tide å bli spist. I Norge gjelder dette i stor grad for de ville hjortedyrene også.
– I perioder var det anslått at det var mindre enn ti prosent sjanse for at en hjortebukk skulle bli fire år, sier Mysterud. Det er anslått at opptil 90 prosent av dødelighet blant voksne hjortedyr skyldes jakt, selv om det er stor variasjon.
Forvaltningen gir jegere klare instrukser om alder og kjønn på dyrene som kan jaktes på. Dyrenes dødsdag er på ingen måte overlatt til tilfeldighetene. Dette påvirker både dyras utbredelse, bestandsstørrelser og sammensetninger, mens vi vet mindre om hvordan jaktseleksjon former dyras livshistorie.
Ville dyr blir fôret
Det er en utbredt praksis å fôre hjortedyr.
– I noen land, som Tyskland og Østerrike, er det en tradisjon å mate hjort for at de ikke skal skade trær gjennom barkgnaging. Selv i nasjonalparker har man store fôringsanlegg og i en del områder også wintergatter, områder som er gjerdet inn – og der den ville hjorten tilbringer vinteren og fôres.
– Vinterfôring ble forbudt i Norge når vi fikk skrantesyke, men hjorten bruker mye tid på å beite gras på innmark. Da fôrer vi dem utilsiktet med det som skulle vært vintermat til husdyra. Dette gir målbare effekter på hjortens vekt og dermed veksten i bestandene.
Dette og andre typer menneskelig kontroll gjør at forskjellen mellom ville og tamme dyr viskes ut. Hvis vi fôrer hjortedyra, eller gjør dem avhengig av dyrka mark og bestemmer hvor lenge de skal leve gjennom jakt, blir de mindre ville.
– Trekker vi en grense for ville dyr mellom inngjerdede og frittgående dyr? Undrer Mysterud. I mange Europeiske land, inkludert Sverige, er det mange områder hvor man har innhegnede dyr som jaktes. Ofte kombineres dette med fôring om vinteren. Det blir gradvise overganger fra frittgående til sterkt avgrenset avhengig av hvor store områder som er gjerdet inn.
Ville dyr avles frem med tanke på trofeer
I ekstreme tilfeller er ville dyr gjenstand for målrettet avl. Avl er sett på som det mest unike kjennetegnet på et husdyr.
– I Texas og på New Zealand har det blitt avlet fram monsterhjort med gevir på over tjue kilo, mens den originale europeiske hjortens gevir veier opptil en fire til fem kilo. Da har de krysset inn gener fra nærstående arter og avlet fram individer med gullgevir til trofejakt, sier han. De lager egne stamtavler for avlsbukker, nøyaktig som i husdyrhold.
– I Sør-Afrika er det over tusen innhegnede områder til jakt. Der introduserer man ikke-lokale arter, og man avler aktivt på hornstørrelse til trofé og artige fargevarianter. Dyra i disse områdene blir veldig sky, siden de jaktes. Ellers minner forvaltningen mer som en form for husdyrhold.
Det blir vanskelig å tenke på dette som helt ville dyr.
Så hva er et vilt dyr?
– Dette ender fort i en delvis verdibasert og filosofisk diskusjon. Er mennesket en del av naturen? Er et vilt dyr det motsatte av et husdyr, men hva med grenseoppgangen? Undrer Mysterud. Går grensen ved fôring? Går den ved inngjerding? Eller må det avl til?
Selv har han kommet til følgende konklusjon: Det vil være en gradvis overgang avhengig av hvor mye mennesker styrer tilgang på mat, arealer, overlevelse og paringer.
I ytterste konsekvens finnes det ikke lenger helt ville dyr i Norge. De er alle prisgitt vår forvaltning i større eller mindre grad.
Kilder:
Atle Mysterud, Still walking on the wild side? Management actions as steps towards "semi-domestication" of hunted ungulates. Journal of Applied Ecology, juni 2010
Matthew F. Child, S. A. Jeanetta Selier, Frans G. T. Radloff, W. Andrew Taylor, Michael Hoffmann, Lizanne Nel, R. John Power, Coral Birss, Nicola C. Okes, Michael J. Peel, David Mallon, Harriet Davies-Mostert, A framework to measure the wildness of managed large vertebrate populations. Conservation Biology, oktober 2019
