Artikkelen er skrevet av June Helén Gabrielsen
Jeg har vokst opp nesten ved vannkanten, og i barndommen elsket jeg å rusle i fjæra der tangen badet seg i sollyset og bølgeskvulpet kilte de nederste steinene i vannkanten.
Ikke visste jeg at jeg var vitne til en nabokrangel på liv og død. Fjæra er nemlig hjem til en rekke ulike tangarter, og det er langt fra et fredelig nabolag å bosette seg i.
Dårlige naboer
Hvis du kunne spurt hvilken som helst tangklyse i fjæra hvor de helst vil bo, ville svaret blitt det samme. Nemlig på de nederste fjæresteinene der lavvannet stopper. Dette gjør at tang lever i konstant konkurranse med hverandre, og kampen om å få tomta nærmest sjøen gjør naboskapet til en evig kamp.
Alle i nabolaget forsøker å flytte inn i samme hus, eller fjærestein, og det byr selvfølgelig på problemer. Det er rett og slett ikke plass til alle på de nederste steinene. Noen må flytte ut, og de svakeste tangartene må innse at slaget er tapt.
Men hvorfor vil alle bo nærmest sjøen når det er masse plass på steinene lenger opp? Er denne nabokrigen virkelig nødvendig?
Vinneren tar alt
Det er faktisk ikke så rart at tang helst vil bo nærmest sjøen. Det er her det er aller best for dem å være. Når det er lavvann, blir store deler av fjæra tømt for vann. Dette er dumt for tangen som trenger sjøvannet for å overleve. I likhet med andre planter må nemlig all tang drive fotosyntese for å få i seg næring.
Når de tørrlegges under lavvann, stopper fotosyntesen opp fordi fotosyntesen trenger vann for å fungere. Derfor er konkurransen om tomta nærmest sjøen så stor. Flest timer i sjøvannet betyr mest næring.
Vinnerne av nabokrigen ender derfor opp med de beste forholdene. De mindre konkurransedyktige artene har ikke annet valg enn å flytte høyere opp i fjæra, bort fra sjøen.
Flere timer om dagen uten vann gir liten tilgang på næring. Dermed har taperne måtte komme opp med en løsning for å overleve til tross for den harde konkurransen.
Tapernes smarte løsning
De tapende tangartene har gjennom lang tid klart å tilpasse seg slik at de overlever de store skiftningene mellom flo og fjære. Tangen som bor høyt i fjæra, har nemlig lært seg å tåle et større vanntap uten å tørke ut.
Det gjør at tangen raskere kan starte opp fotosyntesen igjen til normale nivåer når vannet kommer tilbake. Taperne tolererer altså tørkeperiodene bedre enn sine sterke naboer fordi tilpasningene deres har gjort dem veldig effektive.
Så selv om taperne aller helst skulle bodd nærmest sjøen med best tilgang på vann, klarer de seg fint høyere opp i fjæra.
Det konkurransepregede nabolaget har rett og slett ført til smarte tilpasninger. Så neste gang du skal ta deg et bad i fjæra, kan du tenke over det.
Det ser kanskje ut som at tangen ligger fredelig over fjæresteinene som et glatt teppe. Men foran deg pågår en hard konkurranse, der taperne har måtte tilpasse seg godt for å overleve i kampen om tilværelsen.
Kilder:
Kaiser, Attrill, Jennings, Thomas og Barnes: Marine ecology: processes, systems, and impacts. Oxford University Press, 2011.
Fredriksen og Throndsen: Alger og dyr ved kysten, tokt/felt/lab.kompendium. 2014.
