Det norske vitenskapsmiljøet er mye mer enn Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser, skriver Aftenposten i første nummer av magasinet Vitenskap. Det har de selvfølgelig rett i. Deretter presenterer de 25 av de andre forskerne den norske allmennheten bør kjenne til. Det er flere grunner til å glede seg over dette. En glede er at MN er godt representert. Her presenteres
Hans Kristian Eriksen, Institutt for Teoretisk Astrofysikk
Hedvig Nordeng, Farmasøytisk institutt
Inger Sandlie, Institutt for Biovitenskap
Ragnar Winther, Matematisk institutt
Bjørn Jamtveit, Institutt for Geofag
Kristin Braa, Institutt for Informatikk
Et flott knippe av noen av våre mange glitrende vitenskapere. Selvfølgelig kunne vi ønsket oss at de viste frem enda flere av våre. Det kunne vært Heidi Sandaker og Trygve Helgaker for å velge to sterke forskere fra institutter som ikke er representert. Men det er jo ikke poenget!
Det som virkelig er gledelig er at norges største avis for det første lager et utmerket vitenskapsmagasin, og så at de faktisk også fokuserer på vitenskaperne. På en måte er ikke dette helt "norsk" eller "akademisk", men jeg tror det er viktig og riktig. Det er nemlig ingen selvfølge at de beste talentene satser på vitenskap.
På en måte er det helt greit at ikke "alle" våre talenter satser på en akademisk karriere. Vi utdanner og utvikler jo ikke mennesker først og fremst for oss selv. Ikke har vi ressurser til å ansette mer enn et fåtall heller. Vi må selvfølgelig først og fremst sørge for at våre studier gir kandidatene attraktivitet på arbeidsmarkedet; i næringsliv, i forvaltning, i helsevesenet osv. De må og gis ballasten som hjelper dem til å kunne skape sine egne arbeidsplasser.
Men vi må også være attraktiv som arbeidsgiver. Flere undersøkelser viser at det ikke er noen selvfølge. På noen studier er rekruttering til phd-studiet temmelig utfordrende. Vi sliter med å konkurrere med næringslivet som kan tilby gode lønninger, kreative og dynamisk arbeidsmiljøer, lite byråkratiske stengsler og mer. Hvorfor skal de velge en akademisk karriere? Og hva innebærer nå egentlig en slik karriere?
Dette tror jeg bare kan løses på en måte. Noen vitenskapere må vise seg frem litt ekstra; by på seg selv. Hvorfor er det så fantastisk morro å skape viten? Hvorfor er vi villige til å jobbe så hardt som vi faktisk gjør? Hvilke rollemodeller skaper vi? Hvordan påvirker det vi gjør samfunnets utvikling? Sitter vi i isolerte elfenbenstårn og er introverte, eller angriper store fundamentale spørsmål og samfunnets utfordringer - gjerne i samhandling med de beste institusjonene internasjonalt og med aktører i samfunnet forøvrig, inkludert næringsliv?
Jeg er glad for at Aftenposten Vitenskap velger å vise 25 svært gode vitenskapere. Det er mange jeg savner i lista; både fra UiO og andre institusjoner, men det er jo ikke poenget her. Poenget er at vitenskapen trekkes frem og at vitenskapere synliggjøres på en god måte. Kanskje noen antikverte og karrikerte forestillinger om hva en professor er kan bekjempes?
