Brislingens hverdag i Oslofjorden minner om et av de mest kjente sitatene fra barneboka Alice i Eventyrland, nemlig Den røde dronningens beskjed om at «her må vi løpe så fort vi kan for å stå på stedet hvil». Evolusjonsbiologene bruker dronningens tankegang til å illustrere hvorfor arter blir utryddet hele tiden.
Undersøkelser med ekkolodd i Oslofjorden gjennom vinteren viser at brislingen er offer for omtrent det samme prinsippet: Hvis brislingen forsøker å stå stille i vannmassene, vil den synke til bunns.
– Vi har beregnet at brislingen må svømme hele 50 kilometer oppover i løpet av seks uker, bare for å holde seg på samme nivå i vannmassene. Det tilsvarer en «svømmetur» fra jordoverflaten og helt opp til stratosfæren, forteller professor Stein Kaartvedt ved Institutt for biovitenskap.
Svømmer opp og ned hele tiden
Brislingen (Sprattus sprattus) er en liten fisk i sildefamilien. Den kan bli 10-16 cm lang og finnes i Østersjøen og langs Europas vestkyst, fra Norge til Portugal.
Brislingen i Oslofjorden har en døgnrytme som innebærer at den holder seg nede på forholdsvis dypt vann mens det er lyst, for å unngå å bli spist av fugler og fisk som lokaliserer byttedyr nær vannoverflaten ved hjelp av synet.
Det er riktignok grenser for hvor dypt brislingen kan gå, fordi dypvannet i indre deler av Oslofjorden ofte er svært oksygenfattig.
Må fylle svømmeblæra
Etter mørkets frembrudd svømmer brislingen opp til overflaten for å beite, sammen med blant annet krill og en del andre fiskearter i fjorden.
Mens brislingen er ved overflaten, benytter den anledningen til å gulpe inn luft for å fylle svømmeblæra. Brislingen er nemlig en såkalt fysostom fisk, det vil si at den har en luftkanal som kobler svømmeblæren til svelget.
Dette gjør det mulig for fisken å ta opp luft til svømmeblæren via munnen, og å kvitte seg med overflødig luft ad samme vei.
Svømmeblæra er i parentes bemerket en gassfylt sekk som hjelper fisken med å holde riktig dybde under vann. Fiskene kan regulere svømmeblæras volum ved å slippe gass ut eller inn, og dermed kan fisken slippe å bruke muskelkraft for å holde seg på et stabilt dyp.
Luftkanalen mellom svelget og svømmeblæra innebærer at brisling og andre fysostome fisker kan svømme raskt oppover i vannmassene mens de slipper ut luft, og dermed unngår de at trykkfallet får blæren til å utvide seg og skade fisken.
Lever på en vertikal steppemaskin
Når brislingen i Oslofjorden er ferdig med å beite og gulpe luft i overflaten, svømmer den gjerne ned til ca. 100 meters dyp igjen. Der nede er livet nemlig tryggere.
Men der nede er også trykket mye større, og det fører blant annet til at svømmeblæren blir presset sammen til et mindre volum. Det innebærer at brislingens oppdrift blir redusert, så mye at fisken vil synke hvis den ikke svømmer aktivt oppover.
– Vi har observert at brislingen svømmer oppover med en fart på to-tre centimeter i sekundet, hvoretter den synker ned, og så svømmer den opp igjen. Den må dermed svømme nesten kontinuerlig bare for å holde seg på samme nivå. Det tilsvarer ca. 50 kilometer i løpet av seks uker. Det blir nesten som om brislingen skulle leve på en sånn steppemaskin som de har på treningssentrene, forteller Stein Kaartvedt.
Enda mer strevsomt når fjorden er islagt
Når isen legger seg på fjorden, ser brislingens liv ut til å bli enda mer strevsomt.
– Så lenge vannet i Oslofjorden er isfritt, går brislingen opp til overflaten ca. fire ganger i døgnet, for å gulpe luft.
– Men når fjorden er islagt, får den jo ikke tak i luft. Dette fører til at brislingen stresser og kaver mens den forsøker å få tak i luft, men uten å lykkes – og da svømmer den faktisk opp til overflaten og ned i dypet igjen gjennomsnittlig 12-13 ganger i døgnet, forteller Kaartvedt. Likevel ser det ut som den ikke får tak i særlig luft til å fylle svømmeblæren med.
Den manglende luftgulpingen fører for all del ikke til at brislingen drukner eller blir plaget av oksygenmangel, for det normale oksygenopptaket skjer via gjellene.
Men den islagte fjorden fører til at brislingen ikke får fylt svømmeblæren på normal måte. Det fører antakelig til at den lille fisken får redusert oppdrift og må streve enda mer enn normalt for å unngå synking.
Forskerne ved Institutt for biovitenskap har i årevis vært flittige brukere av svært følsomme ekkolodd som er blitt plassert ut på bunnen av ulike fjorder fra Universitetets forskningsfartøy, F/F «Trygve Braarud».
Den nye kunnskapen om brislingens strevsomme liv kom etter at forskerne satte et ekkolodd, innkapslet i en trykksikker beholder, på 150 meters dyp i Bunnefjorden – innerst i Oslofjorden – med en ekkostråle som pekte oppover i vannmassene.
Ekkoloddet var koblet til strøm og internett via en kabel som gikk inn til land, og dermed kunne forskerne sitte tørt og varmt hjemme på Blindern mens de fulgte med på livet i fjorden.
– Dette ekkoloddet har nå stått ute i fire vintrer, og vi har fått inn et vell av data om både brisling og krill og mange andre arter i Oslofjorden. Ekkoloddet er så følsomt at vi kan følge enkeltindivider av både brisling og enda mindre skapninger mens de svømmer opp og ned i vannmassene. Akkurat nå jobber vi med å regne ut i hvilken grad den manglende luft-gulpingen om vinteren fører til at brislingen må svømme enda fortere oppover om vinteren, bare for å holde seg på samme nivå, forteller Kaartvedt.
– Dataene våre tyder helt klart på at brislingen i dypet sliter mer når Oslofjorden er islagt og vi ser at de i stor grad endrer atferd og søker høyere opp i vannmassene.
Fysostome eller fysokliste
De fysostome fiskene – som altså har en luftkanal mellom svømmeblæra og svelget, omfatter blant annet mange av karpene, laksefiskene, mallene og ålene. Mange andre fiskearter er fysokliste, det vil si at gassen i svømmeblæren kommer fra oppløst gass i blodet.
Denne formen for gassutveksling er ikke rask nok til å håndtere brå trykkforandringer, som når en fisk stiger raskt mot overflaten – og fysokliste fisker holder seg derfor helst på jevn dybde.
Brislingen er en svært viktig matfisk. Fisken som selges som «ansjos» i Norge tilhører ikke arten ansjos, Engraulis encrasicolus, men er isteden brisling lagt ned i en krydderlake.
Hermetisk brisling blir også ofte solgt som sardiner, selv om sardin egentlig er en annen art – Sardina pilchardus – blant sildefiskene.
Vitenskapelig artikkel:
Ingrid Solberg og Stein Kaartvedt: Surfacing behavior and gas release of the physostome sprat (Sprattus sprattus) in ice-free and ice-covered waters. Marine Biology 2014; 161(2): 285–296.
