Du er gravid for første gang, og du håper på å gi barnet ditt den beste starten på livet, men så rosenrødt er det ikke. Livet starter med en biologisk kamp mellom mor og foster og kun de sterkeste overlever krigen.
Det er få dyr som fører en så hard kamp om ressursene mot sine egne avkom som det mennesker gjør. Faktisk er det også grunnen til at kun mennesker og noen få andre dyr menstruerer.
Den innvaderende cellen
Det er ikke ukjent at avkom tar næring fra sine mødre. Fra starten av graviditeten til etter at barna er født tar de den næringen de kan få. Enkelte edderkopper fórer barna sine med sitt eget blod, mange snegler dør etter egglegging fordi det å produsere avkommene og legge eggene tar all den energien de vanligvis ville brukt på å overleve.
Menneskefostre er ikke mindre hensynsløse ovenfor sine mødre, men mødrene er mindre villige til å gi så mye næring til sine barn.
Når en befruktet eggcelle hos ikke-menstruerende pattedyr fester seg så fester den seg på livmorslimhinnen, eller graver seg litt inn i slimhinnen. Når en befruktet eggcelle hos mennesker fester seg i livmorveggen vokser den seg derimot helt inn i mors blodstøm og tar det den trenger av næring.
Samtidig sender den tilbake hormoner og gener som holder blodårene åpne, påvirker mor til å være mer villig til å ta vare på fosteret, og får henne til å spise mer.
Mor sloss tilbake
For å beskytte seg fra denne invasjonen har mor sine egne knep. Samtidig som den befruktede eggcellen har blitt mer invaderende har kvinner utviklet et ekstra tykt lag celler rundt livmoren. Dette cellelaget er fullt av dødelige immunceller som dreper alt som nærmer seg. Til sammen lager disse cellene en nærmest ugjennomtrengelig vegg; livmorveggen.
For å bekrefte ideen om at livmoren prøver å drepe alle inntrengere har det blitt gjort flere studier der forskere har prøvd å befrukte forskjellige kroppsdeler hos mus, ikke bare i livmoren. Det viste seg da at en befruktet eggcelle ikke hadde noe problem med å feste seg og vokse inn i hjernen, testiklene, milten, leveren og lungene.
Eggcellene tok for seg. Kun ett sted ble de stoppet, der kun de sterkeste overlevde, og det var i livmoren. Det er begrenset hvilke konklusjoner man kan trekke fra slike studier, men det er en interessant oppvisning av hvor hardt miljøet egentlig er i livmoren.
Samtidig som kroppen vil beskytte seg selv mot inntrengere, ønsker jo genene våre å spre seg. For ikke å miste muligheten til å formere seg har menneskemødre også bygget opp et slimlag på innsiden, i tillegg til den ugjennomtrengelige livmoren. Akkurat dette slimlaget er et tilpasset vekstmiljø for en befruktet eggcelle.
En blodig bivirkning
Dette tykke slimlaget gir kvinnens kropp mulighet til å bestemme akkurat når det passer å bli befruktet. Hvis man har veldig lite næring tilgjengelig, så vil ikke kroppen bygge det opp i det hele tatt. Mange medisiner, deriblandt en del hormonpreparater, forhindrer også at slimlaget bygges opp.
Det samme kan også mye stress over tid føre til. Alt i alt må kvinnens kropp ha det ganske bra for å kunne bygge opp dette slimlaget skikkelig. Når kroppen har bestemt at det ikke lenger passer å bli befruktet så kvitter den seg med dette slimlaget. Det er dette vi kaller menstuasjon: Kroppen som kvitter seg med eggcellens eneste mulighet til å overleve i et ekstremt hardt miljø.
Kampen fortsetter
Selv når den befruktede eggcellen har fått mulighet til å feste seg er ikke kampen om ressursene over. Kroppen vil fortsatt kjempe. Kun de sterkeste individene har en sjanse til å overleve i krigssonen som er menneskekvinners livmor.
Faktisk vil så mange som halvparten av alle graviditeter ende i en spontanabort. Det er din egen kropp som har ryddet opp i det som ikke var et sterkt nok avkom. Kroppen din vil sørge for kun å gi det som trengs til de beste, ikke mer.
Hvis man ikke gir for mye ressurser til ett avkom, så har man ressurser til å skape flere avkom, og da får man spredd genene sine mer. For fosteret derimot er situasjonen en helt annen.
For fosteret er det best å få så mye som mulig, slik at det kan få et best mulig utgangspunkt til å vokse opp til å bli et friskt individ som igjen kan spre sine gener. I bunn og grunn er vi bygd opp av gener, og genene styrer vårt mest basale behov, i tråd med deres evige hensikt, nemlig viderespredning.
Kampen om kjærligheten
Når graviditeten er over ender første del av kampen om ressursene mellom mor og foster, den delen som foregår i delt kropp. Men det er på langt nær over. Barnet vil ha all oppmerksomhet den kan få, og mødre lar seg i spesielt stor grad påvirke av barnas høyfrekvente hylelyder, selv om barnet etter fødsel også påvirker far.
Skrikene manipulerer voksne, og spesielt nære slektninger til å ville gjøre hva som helst for å stoppe det, og man bruker mye av sine egne ressurser på å gi til det lille barnet. Samtidig som man som forelder vil holde igjen på ressursene, vil man også gjøre det beste man kan for barnet, som man tross alt deler halvparten av sine gener med. Man er biologisk koblet til å elske det for alltid, og for alltid vil man gi av sine ressurser til det.
Ikke bare slåss barnet om ressursene med deg, det har fått deg til å sloss med deg selv om hvor mye ressurser du vil gi.
Barna vil aldri slutte å prøve å få de ressursene de trenger fra foreldrene sine, og det hele startet med en spesielt sterk, kamplysten, og invaderende celle. Tenk på det når barnet ditt, tenåring eller voksen, ringer hjem og spør om hen ikke “kan vææææære så snill å få 200 kroner”. Kampen om ressursene slutter aldri, den endrer bare form.
