Hva har bladteger, blekkspruter og edderkopper til felles? Dette kunne vært begynnelsen på en vits, men den gang ei. Disse tre organismene er, utrolig nok, noen av dyrerikets mest omsorgsfulle, beskyttende og selvoppofrende mødre. Men hvordan kan disse ikke spesielt storslagne dyrene være gode mødre? For å forstå hvordan dette er mulig, må vi først se på hvordan de ulike dyrene lever.
Med barna i bagasjen
Den lille, grønne bredtegebillen livnærer seg ved å suge næring av planter ved hjelp av en snabelliknende munn. Ikke spesielt imponerende, tenker kanskje du. Hvordan kan bredtegen uten spesielt slående attributter være en god mor?
Som alle insekter legger bredtegen egg. Bredtegen skiller seg likevel ut ved at hunnen steller og passer på eggene, og siden på barna.
Morsfølelsen til tegen begynner allerede ved eggleggingen. Bredtegemoren leter etter det perfekte sted å legge eggene sine.
Hvis du plukker blomster om sommeren, har du kanskje sett henne selv? På undersiden av blomsterbladet, hvor hun passer på de tette klyngene av egg.
Moren beskytter ungene mot rovdyr og går til og med til angrep på insekter som er dobbelt så store som henne selv for å forsvare avkommet sitt. Det blir som om vi mennesker skulle gå til kamp mot en bjørn - uten noe annet å forsvare oss med enn hendene våre.
Morens flate form gjør det også ideelt for ungene å gjemme seg under henne hvis farer skulle true. Ikke bare er bredtegemoren utrolig beskyttende, men skulle det oppstå problemer på bladet den lille familien lever på, kan hun ta alle ungene på ryggen og søke lykken på et nytt blad! Hvem trenger stasjonsvogn når man er sin egen bil?
Kanskje du ikke ble så veldig imponert over dette. Kanskje det må mer ekstrem selvoppofrelse til for å imponere deg. Noe drastisk og brutalt.
Hva da med hele samfunn hvor alle hunnene ofrer livet sitt for å gi ungene mat?
Frivillig edderkoppkannibalisme
Edderkopper er kanskje ikke det første dyret du tenker på når du hører ordene «gode mødre». Så feil kan man ta.
_(6607372243).jpg)
Edderkoppene Stegodyphus dumicola lever sammen i reder. Noe helt spesielt med denne arten er at samfunnene består stort sett av kun hunner, og alle edderkopphunnene bidrar i oppveksten til avkommet. Selv edderkopphunner som ikke er i direkte genetisk slekt med avkommene, hjelper til. Dette fenomenet kalles «allmoderskap». Edderkopphunnene pakker eggene i edderkoppspinn og vokter over dem. Etter at ungene er klekket, fôrer hunnene ungene med ufordøyd oppgulp av byttedyr. Etterhvert som ungene vokser, trenger de mer føde. Dette skaffer de seg ved å begynne å jakte ned, angripe og spise hunnene levende. En etter en.
Kanskje heller ikke dette gjør deg overbevist. Kanskje frivillig edderkoppkannibalisme virker litt tamt og at det må mer ekstreme tilpasninger til for å forbløffe. Hva da med mødre hvis livsoppgave det er å ofre livet for ungene?
Anorektisk blekksprut
Enkelte arter av blekkspruter får kun ett kull med unger. Dette er fordi eggleggingen og den påfølgende «rugingen» tar livet av moren.
Etter parring søker blekkspruthunnen etter en passende hule å legge eggene sine i. Her blir hun sittende å våke over eggene sine. Blekkspruten kan legge opp til 100 000 egg, men vil dø før hun får sett noen av barna sine vokse opp. Moren gjør det til sin livsoppgave å vifte oksygenrikt vann over eggene sine og vokte over dem. Hun blir i hulen uten å bevege seg, spise eller sove. Etter hvert som tiden går, blir blekksprutmoren tynnere og tynnere. Hun blekner i fargen og blir mer og mer panisk. I enkelte tilfeller kan man se at moren begynner å rive av og spise sine egne tentakler for å overleve. Til slutt dør hun, kort tid etter at eggene har klekket. Hennes livsoppgave er fullført.
Ekstrem morskap
Så uansett om du er menneske, blekksprut eller insekt, å være mor er ekstremt. Heldigvis slipper vi mennesker å miste liv og lemmer for å føre arten videre. Applaus for alle rå mødre!
Kilder:
Physiological Adaptations to Extreme Maternal and Allomaternal Care in Spiders
This is why mother octopuses grimly starve to themselfes to death
