Hessdalen i Sør-Trøndelag er mest kjent for å lokke til seg UFO-entusiaster og for det mystiske lysfenomenet som ennå ikke har fått noen fullgod forklaring. Men her skjuler det seg også overraskelser og sjeldenheter for lavforskere på feltarbeid.
– Det er kanskje ikke like spennende som en UFO, men det kommer an på hvem du spør, sier stipendiat Erik Möller ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
Han har nettopp undersøkt ruinene etter den nedlagte Pålsgruva som var i drift fra midt på 1700-tallet og frem til 1866. Den rustrøde, Mars-lignende flekken i landskapet langs elven Hesja, ser øde og livløs ut for uinnvidde, men gjennom lavforskernes skarpe blikk og kraftige luper blir det liv i stein- og slagghaugene.
– Da vi kom dit, så det ikke ut som om vi skulle finne noe spennende. Vi fant knapt nok lokaliteten.
Og det første som står og lyser mot oss når vi kommer ned, det er veslegruvalaven. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.
Erik Möller
Veslegruvalaven er det foreløpige navnet den har fått fordi den først ble observert ved Veslegruva i Espedalen.
– Der vokser den over et par kvadratmeter langs gruveinngangen, sier Möller.
Tidligere i år observerte Möller og kollegaene hans noe som sannsynligvis er veslegruvalaven på en metallrik veiskjæring ved Feiring i Eidsvoll, men det funnet må undersøkes nærmere før de er helt sikre. Ved Pålsgruva er det ikke tvil. Og viktigst av alt: Eksemplarene de finner her har mye tydeligere karaktertrekk enn tidligere funn.
– Nå har vi plutselig en mye bedre sjanse til å forstå hva det er for noe, sier Möller.
Heavy metal-laver
Veslegruvalaven tilhører en gruppe helt spesielle organismer. Den er én av de sjeldne lavartene som lever på underlag med mye tungmetaller. På engelsk kalles de heavy metal lichens (lav heter lichen på engelsk).
De er ikke bare sjeldne. De er også dårlig kartlagt. Det er derfor lavforskerne denne sommeren besøker nedlagte gruver og smeltehytter i Røros-området.
– Vi skal kartlegge cirka 50 lokaliteter rundt om i Norge og se på laven som vokser der. Det er et ganske dårlig undersøkt habitat, sier Möller.
– De finnes over hele Norge, men det er flottest her i Røros-traktene, sier professor Einar Timdal.
De har fått støtte fra Artsdatabanken for å sørge for bedre oversikt over de ulike artene og hvor de lever.
– Vi har en liste på rundt 70 arter. Noen av dem finnes bare her. Noen finnes også andre steder, men blomstrer opp og blir mer vanlige i dette miljøet, sier Timdal.
Hammer og meisel
Når forskerne ankommer en nedlagt gruve eller en gammel slagghaug der smeltehyttene lå, ser det ved første øyekast ikke særlig livlig ut. De sprer seg ut i terrenget, setter seg ned hvis de ser noe lovende, legger seg ned på alle fire hvis det er det som må til.
– Man kan ikke bare gå over det i full fart. Du må senke deg inn i det. Man gjør unna de vanligste tingene først, men så må du gå rundt og lete etter fine steder. Man trenger tid, rett og slett. Sette seg ned og titte ordentlig på steinene, sier Timdal.
Da dukker godbitene opp.
– Vi blir ofte overrasket. Nesten overalt der vi kommer. Om man har et bilde i hodet av hvordan disse gruvene ser ut, så stemmer det nesten aldri. Det er veldig forskjellig fra sted til sted, sier Möller.
Noen arter identifiserer de enkelt gjennom lupene sine. Andre trenger grundigere undersøkelser hjemme i laboratoriet. Forskerne tar med seg prøver som kan gi dem DNA-sekvenser og dermed sikrere kunnskap om hvem de egentlig er.
Disse lavene er ikke noe man bare kan plukke med seg. De er skorpelaver og ser nesten ut som et tynt belegg utenpå steinen de har vokst seg fast i. Derfor høres hele tiden lyden av hammer og meisel mot stein når forskerne er ute i felt. Når de får løsnet en passende prøve av stein og lav, registrerer de posisjonen med GPS og putter den i en godt merket papirpose.
I løpet av denne uka i Røros-traktene regner de med å ta med seg omtrent 500 prøver. For hele prosjektet er det snakk om flere tusen.
– Disse artene er veldig vanskelig å bestemme. Halvparten kan vi kanskje bestemme i felt, men den andre halvparten kan vi ikke bestemme uten DNA-analyser, sier Timdal.
Skifter farge
Det er nesten utrolig hvor mye de finner. Det er ikke lett å tenke seg noe mindre attraktivt miljø å vokse og leve i.
Habitatet de lever i er veldig giftig. Det er tungmetall, og det er jo ekstremt skadelig for biologisk materiale. Det er få arter som klarer å leve der.
Erik Möller
– Vi tror dette er konkurransesvake arter som ikke klarer seg andre steder. De tåler tungmetaller, men de klarer ikke konkurransen med andre, tror vi. Det er vanskelig å forestille seg at de må ha tungmetaller. Det er nok heller det at de tolererer det, sier Timdal.
Lavene har ulike metoder for å klare seg i et så giftig miljø.
– Når det gjelder jern, så blir jernet skilt ut på overflaten av laven som rust, sier Timdal.
Det kan gi lavene ganske spektakulære farger. Fargene kan også variere avhengig av hvilke metaller de vokser på.
Arter som vanligvis er grå, kan endre farge og bli gule når de står i et habitat med mye kobber.
Einar Timdal
Fantes før gruvene
Lav er en type organisme som trenger tid på å etablere seg. De vokser langsomt. Mye av gruvedriften i Røros-området ble avviklet for over 150 år siden. Det har gitt laven tid nok til å så smått å etablere seg, men det var ikke her de oppsto.
– Alle artene vi finner på gruvene nå, har utviklet seg på naturlige metallforekomster lenge før det var mennesker her. De har ikke evolvert for å vokse på gruvene, sier Möller.
Disse rike metallforekomstene har vi vært veldig flinke til å finne, til å grave opp og smelte om til rent metall. Derfor er det veldig få naturlige forekomster igjen.
– De naturlige habitatene er for en stor del borte allerede, sier Möller.
Det som står igjen er gamle gruver og slagghauger.
– De er ganske store her på Røros, men det er fortsatt bare et lite punkt i landskapet sammenlignet med hvordan det var før. Selv de største gruvene er relativt små målt mot hva det antagelig var før i tiden. Nå har vi bare disse punktene i landskapet igjen der disse artene får lov å eksistere, sier Möller.
Det er nesten utrolig at lavene treffer riktig sted. Noen av dem sprer seg ved hjelp av mikrometerstore sporer som på sin flukt med luftstrømmen skal treffe akkurat et slikt punkt.
– Det er forbausende hvordan de finner frem. Sånne små punkter i landskapet, og så finner de dem, sier Timdal.
Rett inn på Rødlista
Siden mange av artene er så sjeldne og fordi de har så få og små leveområder, har de behov for beskyttelse.
– Veldig mye av det vi finner her kommer automatisk inn på Rødlista fordi de er så sjeldne, sier Timdal.
Samtidig skaper alt tungmetallet problemer for andre typer av liv.
– I Folldal har de for eksempel store problemer med metaller som renner ut i vassdragene og dreper insekter, kreps og fisk, sier Timdal.
Derfor har man noen steder dekket til de giftige slagghaugene med grus, for å begrense skadene fra de farlige metallene. Uten å tenke over hva det har å si for de sjeldne lavene.
LES OGSÅ: Miljøtiltak truer supersjeldne lavarter som bare finnes ved gamle gruver
Mangelen på kunnskap har også ført til at menneskelige interesser har ødelagt lavens leveområder. For eksempel er det nå parkeringsplass et sted ved Tverrfjellet gruve på Hjerkinn der det i 2012 ble funnet en kartlav som ikke er observert noe annet sted i verden.
– Disse lavene kommer ikke til å bli utkonkurrert av andre laver, men gjengroing og overdekning er de to store problemene. Ikke på alle gruvene, men definitivt på mange, sier Timdal.
Han mener ikke at disse lavene nødvendigvis har forrang fremfor andre arter eller interesser. Men kunnskapen om den er viktig. Vi må vite hvilke arter vi har og hvor de gror.
– Etterpå kan vi diskutere hva vi skal gjøre, hvordan skal vi balansere lavens interesser opp mot fisk, insekter og andre hensyn. Men vi må i hvert fall vite hva vi gjør, sier Timdal.
– Uten den bevisstheten kan man ikke ta gode valg, sier Möller.
– Det viktig at dette kommer på kartet, slik at de som driver arealplanlegging ser at her er det en kritisk truet art. Og så får de vurdere hva de skal gjøre, sier Timdal.
Mange sjeldenheter
Hvordan kommer det for eksempel til å gå med laven som forskerne seg imellom foreløpig bare kaller lovisae, og som dukket opp da de besøkte restene av Eidet smeltehytte nord for Røros?
– Vi fant denne arten for mer enn ti år siden ved Lovise smeltehytte i Alvdal, sier Timdal.
Det er derfor de kaller den lovisae. Den er foreløpig ikke beskrevet slik reglene krever, og den har ennå ikke fått et ordentlig navn. Etter det første funnet er den også observert i Folldal og på slagghaugene i Røros.
– Før hadde vi tre funn, nå har vi fire. Vi har sekvensert den og vet at den tilhører Lecidea atrobrunnea-komplekset, sier Timdal.
Det er så langt han vil strekke seg foreløpig. Lav kan nemlig være vanskelig å klassifisere. De er ikke som andre organismer siden de består av en soppdel og en algedel som lever i symbiose. Noen ganger med en rekke andre mikroorganismer også.
– Denne arten har en helt annen spredningsenhet og en helt spesiell økologi, så vi vet at dette er en populasjon som har kjørt av sted på egen hånd. Den har sin egen evolusjonære kurs ut fra resten av Lecidea atrobrunnea. Siden den er så lett å gjenkjenne, kommer vi til å beskrive den som en ny art, og vi vil kalle den Lecidea lovisae sier Timdal.
Den blir ikke den eneste. I tillegg til detaljerte oversikter over artene og hvor de lever, vil prosjektet beskrive arter som er helt nye for Norge og også for hele verden.
– Vi visste før vi begynte at det fantes mange ubeskrevne arter her, sier Möller.
Akkurat hvor mange det blir til slutt, vil han ikke anslå. Først skal han ut med lupe, hammer og meisel på gamle gruver over hele landet for å samle flere prøver. Og forhåpentligvis vil prøvene, etter lange måneder i laboratoriet, gi DNA-sekvenser som kan gi endelige svar på noen av metallavenes hemmeligheter.
