Flere norske fjellpartier er ustabile, men hva utløser fjellskred?

I Norge er det variert og bratt landskap med store fjellområder, dype fjorder og en lang kystlinje formet av geologiske og klimatiske prosesser over millioner av år.

Fjellskred er regnet blant en av Norges farligste naturfarer. Ustabile fjellpartier kan bevege seg sakte over mange år før bevegelsene plutselig akselererer, og fjellpartiet i verste fall kollapser.

Akselerasjoner i et fjellparti er vanskelige å forutsi. For myndigheter og lokalsamfunn er det avgjørende å forstå hva som får et ustabilt fjellparti til å gå fra «rolig kryp» til farlig akselerasjon. Et skred kan igjen utløse en flodbølge, som var scenarioet i actionfilmen «Bølgen» som samlet folk i kinosalene i 2015.

Les også: Borer etter hemmelighetene til «Bølgen»-skredet

Fjellet som glir sakte, men hvorfor?

I en nylig avlagt doktorgrad ved Universitetet i Oslo har Andreas Grøvan Aspaas undersøkt hvordan vann og sesongmessig variasjon og klima påvirker de langsomme bevegelsene i noen ustabile fjellpartier.  

Ved Njordsenteret ved UiO studerer forskerne de fysiske prosessene som styrer geologiske fenomener. Her finner vi også Fabian Barras som leder forskningsprosjektet UNLOC der de undersøker hvordan væsketilførsel kan utløse svakhetsbrudd i geomaterialer. Samarbeidet med UNLOC var avgjørende for å forstå hvordan vann som trenger inn i sprekker og bruddsoner kan bidra til at ustabile fjellpartier beveger seg raskere.

UiO-forskerne i geomekanikk ville forstå hvilke mekanismer som fører til langsomme bevegelser i et fjellparti. De er i gang med å utvikle et teoretisk rammeverk for å forstå den innledende fasen av svikt i geologiske materialer.

– Alle som har gått på Oslos isete fortauer om vinteren, har erfart hvordan friksjonen mellom to kontaktflater plutselig kan miste evnen til å motstå krefter. Det kan igjen føre til tap av balanse og et stygt fall, forklarer Barras, som har forsket på geoprosesser i jordskorpa slik som fjellskred, i en årrekke.

– Det ser vi på i fjellpartiet Åkneset. Friksjonen mellom de glidende blokkene i fjellpartiet, og samspillet med væskestrømning mellom de glidende blokkene, står helt sentralt i utfordringen med å vurdere dynamikken og stabiliteten til fjellskredet, sier han.

Større fjellskred kommer sjelden «uten forvarsel». Fjellsiden kan ha vært i bevegelse i tiår eller hundreår, ofte men kun få centimeter i året. Denne langsomme deformasjonen kalles kryp.

Men innimellom ser forskerne kortvarige perioder der bevegelsen øker, noen ganger ganske markant. Slike akselerasjoner kan være tidlige tegn på en utvikling mot skred, men de kan også roe seg igjen uten at fjellsiden kan kollapse.

Utfordringen for geologer og ingeniører er å forstå hva som ligger bak disse kortvarige «rykkene» i bevegelse og hvilke akselerasjoner som faktisk varsler noe farlig.

Studien omfattet tre fjellsider med kjent risiko for skred og flom

I avhandlingen har Aspaas gjort studier av tre ustabile fjellpartier, der to ligger i polare områder i Troms fylke. De tre fjellpartiene er valgt ut fordi de utgjør en målbar risiko for utglidning og slik naturfare. Fjellpartiene i studien er kontinuerlig overvåket av fagfolk i Seksjon for skred og vassdrag, fjellskred ved NVE - Norges vassdrags- og energidirektoratet. NVE er tilsynsmyndighet for skredfare.

Overvåkningen fra NVE skjer mellom annet med instrumenter som er plassert i dype borrehull som måler bevegelser, grunnvann, temperatur og andre faktorer i fjellet. Bevegelsene blir også fulgt med satellittmålinger.

De egner seg dermed godt for å undersøkes for sammenhenger mellom klima, hydrologi og hvilke faktorer som kan medvirke til krypbevegelser i fjellsiden.

Åknes: Strømmende vann som drivkraft for kryp

Åknes i Sunnylvsfjorden i Stranda kommune er ett av de mest kjente ustabile fjellpartiene i Norge og overvåkes døgnet rundt. Her har man over tid observert kortvarige episoder med økt bevegelse langs glideplanet, som er det svaklaget i fjellet der fjellsiden glir.

– De kortvarige kryp-episodene utgjør bare en liten del av den samlede, årlige forskyvningen, men flere opptrer samtidig med endringer i grunnvannsnivå og vanninnhold i fjellet. Det tyder på at vann spiller en sentral rolle. Hvordan vannet bidrar til bevegelse har ikke vært fullt ut forstått, sier Andreas Grøvan Aspaas.

I arbeidet med avhandlingen har Aspaas sammen med forskerkollegaen Barras utviklet en mekanisk modell for å forklare kryp-akselerasjonene. Modellen viser at sigekrefter – altså krefter som oppstår når vann strømmer gjennom sprekker og langs glideplanet – er den viktigste drivkraften bak de observerte akselerasjonene.

– I stedet for at det kun er vanntrykket som reduserer friksjonen i glideplanet, viser resultatene at selve bevegelsen av vannet skaper ekstra krefter som trekker fjellet nedover. Dette utfordrer den etablerte forståelsen av hvordan vann påvirker fjellskred, og peker på at dynamikken i grunnvannsstrømmen kan være vel så viktig som selve trykket, forklarer Aspaas.

Arktiske fjell: Vann, årstider og tinende permafrost

Nord i Norge, i arktisk og subarktisk klima, ligger fjellpartiene Jettan og Gámanjunni som begge er ustabile. Overvåkningen til NVE viser at fjellpartiene akselererer om våren og høsten. Det sammenfaller med perioder der snøen smelter, det regner mer, og at vann slik infiltrerer fjellet. Dette gir en klar indikasjon på at vann er en hovedfaktor også her.

– Ved fjellpartiet Jettan viser overvåkningsdata at stivheten i fjellmassen endrer seg fra år til år. Fjellet ser ut til å bli gradvis mykere og mer følsomt for tilførsel av vann. Det betyr at det skal mindre endring i hydrologiske forhold til før bevegelsen i fjellet øker. forklarer Aspaas.

– Det ustabile fjellpartiet Gámanjunni skiller seg ut ved å ha betydelig høyere bevegelseshastighet enn Jettan. En viktig forklaring kan være at det er permafrost i fjellsiden. Permafrost er grunn som har vært gjennomfrosset i minst to år sammenhengende, ofte mye lenger. Gamanjunni kan bevege seg fortere av permafrost på grunn av at isen gir økt bevegelse. Om og når den tiner blir bevegelsen raskere på grunn av mykere is, men når den er tinet bort, er min hypotese at Gamanjunni reduserer hastigheten, utdyper Aspaas.

I arktiske og høyfjellsområder, der klimaendringene skjer raskere enn mange andre steder, kan tinende permafrost derfor være en nøkkelfaktor for risiko for framtidige fjellskred.

Betydning for risiko, overvåking og varsling

Forskerne i UNLOC-prosjektet har ikke bare en akademisk interesse i å forstå geomekanikken bak fjellskred, de ønsker også å kunne forstå og tolke kortvarige akselerasjoner i ustabile fjellpartier, som er avgjørende for å gjøre risikovurderinger, arealplanlegging og vurderinger av sikkerhet for lokalsamfunn, påpeker forskerne. Resultatene fra avhandlingen til Aspaas kan ha flere praktiske konsekvenser, sier Barras og utdyper:

• I tillegg til hvor mye fjellet beveger seg og vanntrykket i det, bør man også overvåke hvor mye vann som strømmer gjennom ustabile fjellsider. 
• Sigekrefter fra strømmende vann kan være en viktig drivkraft bak akselerasjon og bør bygges inn i modeller for skredfare. 
• Fordi vann som siger gjennom fjellet også fører varme dypt ned i grunnen, kan områder med permafrost være mer utsatt, særlig i et klima i endring.

Den nye innsikten kan bidra til bedre tolkning av måledata, mer fysisk baserte modeller for hvordan fjellskred utvikler seg, og mer treffsikre systemer for tidlig varsling. Slik kan forskningen bidra til å gjøre norske lokalsamfunn tryggere i møte med en framtid der både klima og landskap er i endring, håper forskerne.

– De friksjons- og væskeprosessene vi har påvist i Åkneset, vårt utendørs naturlige laboratorium kan også forventes å påvirke dynamikken til et jordskjelv, men det er langt vanskeligere å overvåke hvordan tektoniske forkastninger fungerer på større dyp, avslutter Fabian Barras.

Om doktorgradsstudien:

Les om doktorgradsstudien her: Creep bursts in landslides - Characterization and modeling of transient deformations

Andreas Grøvan Aspaas doktorgradsavhandling ble forsvart i mai 2026 ved Institutt for geofag, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Andre referanser:

Forskningsprosjektet UNLOC: Develop predictive models to study the incipient stage of failure at the origin of geohazards