Sommeren for tre år siden var vi med da Erik Möller og kollegaene hans samlet sjeldne skorpelaver på nedlagte gruver i Røros-området. De jaktet på lavarter som lever på underlag med mye tungmetaller. Tungmetall-laver, kalles de. Heavy metal lichens på engelsk.
Nå er doktorgraden hans ferdig og verdens lavflora har fått mange nye medlemmer.
– Til sammen samlet vi mer enn 2000 laveksemplarer i løpet av seks til åtte uker i felt. Men arbeidet etterpå tar mye lengre tid, sier Möller, som i dag disputerer ved Naturhistorisk museum.
Skorpelaver er ikke store organismer, men prøvene forskerne tar med seg hjem, er tunge likevel. Laven klamrer seg fast til stein og til berg som må hamres og meisles løs for at laven skal være intakt. Det har blitt mange tunge bører opp trappene til fjerde etasje i Lids hus der lavforskerne holder til.
– Det hendte at jeg tenkte: Trenger jeg virkelig all denne laven? Men når alt kommer på plass og det ligger fint sortert i eskene sine, så tenker jeg heller på hvor mye morsomt jeg fant. Så da er det verdt det, sier Möller.
Her kan du lese mer om lavforskernes feltarbeid: På nedlagte gruver finner forskerne arter som nesten aldri er observert før
Alle prøvene, i hvert fall de fleste, blir studert i mikroskopet. De går gjennom kjemiske analyser. Underveis utfyller og justerer forskerne tanker de gjorde seg ute i felt. Og så finner lavene plassen sin i lavsamlingen, lichenariet som det heter på fagspråket.
– På en måte er det det aller viktigste vi gjør, for da ligger det der for all fremtid. Vi har dokumentert at denne laven var akkurat der akkurat da, sier Möller.
Da vet andre forskere, både i Norge og i resten av verden, at det finnes et eksemplar på Tøyen i Oslo som de kan komme å se på eller få tilsendt dersom de er interessert.
Mellom 20 og 25 nye arter
Lavsamlingen er viktig, men lavenes reise stopper selvfølgelig ikke der. For å finne ut mer om slektskapet mellom de ulike artene, og for å avsløre hittil ukjente arter, sendes prøver til DNA-sekvensering i Canada.
Da vi snakket med Möller ute i felt for tre år siden, visste han at han satt på nye og ubeskrevne arter, men han turte ikke å anslå hvor mange. Nå er han tryggere på seg selv og funnene sine.
– Det er et sted mellom 20 og 25 nye arter. Det er så mange vi synes fortjener å beskrives, og vi mener vi har data som støtter dette, sier Möller.
LES OGSÅ: Da lavsamlingen skulle digitaliseres, fant forskerne en lapp fra motstandsbevegelsen
Flere av de nye er med i avhandlingen hans. Blant annet den sjeldne veslegruvalaven, oppkalt etter Veslegruva i Espedalen fordi den først ble observert der så langt tilbake som i 2012. Gjennom Möllers prosjekt, med en målrettet undersøkelse av gamle gruver, har forskerne flere eksemplarer.
– Det er veldig gøy at veslegruvalaven endelig er beskrevet. Vi fant den på flere steder og lærte oss mye om den. Den er absolutt truet, men den er vanligere enn vi trodde først.
Å «bli beskrevet» innebærer også å få et vitenskapelig navn. På latin. Haugania fodinulae blir den nå hetende for hele verden. Slekten Haugania er oppkalt etter lavforsker Reidar Haugan. Den siste delen av navnet, fodinulae, betyr rett og slett «den lille gruvas», altså «Veslegruvas lav».
Ikke hugget i stein
Möllers doktorgrad presenterer ikke bare flere nye arter. Den bidrar også til en opprydning og omorganisering av hele familien der disse skorpelavene hører til. Etter at DNA-analyser inntok biologien, er det ikke uvanlig med slike endringer.
– Noen av disse artene ser kliss like ut, men DNA-et sier at de er forskjellige, forklarer Möller.
Slektstreet forskerne får ut av analysene sine, sier noe om det evolusjonære slektskapet. Lengden på grenene i treet forteller om nært og fjernt slektskap. Men selv om det er en slags fasit for slektskap, gir ikke et slikt slektstre en fasit for hva som fortjener, eller ikke fortjener, å defineres som en egen art.
– Slektstreet representerer noe ekte, noe som finnes der ute uavhengig av oss. Men når vi begynner å snakke om arter, så har det ikke rot i virkeligheten på samme måte. Det er noe vi har funnet på for å klassifisere naturen, sier Möller.
– Jeg mener ikke å snakke ned det å beskrive arter, for det er veldig praktisk. Men vi må ha i bakhodet at det ikke er en universell sannhet vi holder på med.
LES OGSÅ: Miljøtiltak truer supersjeldne lavarter som bare finnes ved gamle gruver
Hvis slektstreet byr på overraskelser, går forskerne tilbake til mikroskopet for å studere eksemplaret på nytt. Slik går det frem og tilbake mellom gamle og nye metoder som utfyller hverandre i jakten på stadig bedre kunnskap om naturen rundt oss.
Denne runddansen er noe av grunnen til at forskerne heller bruker ordet «artshypotese» fremfor bare «art». De er forberedt på at nye metoder og nye undersøkelser kan justere oppfatningene deres. Men det betyr ikke at det ikke er viktig å prøve som best man kan å få orden på artsmangfoldet.
– Arter har en helt egen beskyttelse innenfor naturforvaltningen. For eksempel er Norge gjennom internasjonale avtaler forpliktet til å ta vare på alle arter i Norge. Underarter står ikke like sterkt. Heller ikke slekter, forklarer Möller.
Når man sitter der og klapper en sau
En av de nye lavartene som nå i prinsippet skal ha en slik beskyttelse, har Möller et helt spesielt forhold til. Rhizocarpon xerophilum vil bli det latinske navnet, og Möller fant den nærmest ved en tilfeldighet. Under en feltøkt i Vågå tok han en pause blant beitende sauer.
– Jeg kjedet meg litt etter å ha samlet masse lav og satt der og klappet på en sau da jeg så en gul kartlav.
Gule kartlaver er nesten alltid Rhizocarpon geographicum, vanlig kartlav.
– Jeg vet ikke hvorfor jeg tok den med. Den var kanskje litt ekstra gul.
Da resultatene kom tilbake fra DNA-sekvenseringen, viste det seg at den ikke var vanlig i det hele tatt. Den matchet bare én tidligere registrering, fra Altajfjellene i Russland, men denne var feilklassifisert som norsk kartlav, Rhizocarpon norvegicum.
– Selv om en russisk forsker hadde samlet den tidligere, føltes dette som min helt egen oppdagelse. Det er et eksempel på hvordan man finner morsomme ting hele tiden, sier Möller.
Den norske navnekomiteen har ennå ikke rukket å gi Rhizocarpon xerophilum et norsk navn. Etternavnet xerophilum betyr «glad i det tørre» og refererer til de tørre helningene der arten er funnet.
– Kanskje blir det steppekartlav? Vi får se, sier Möller hemmelighetsfullt.
Alle ukene i felt, månedene og årene i lavsamlingen, alt pirkearbeidet som har ledet frem til ferdig doktorgrad, har ikke gjort noe med kjærligheten til de unnselige lavene.
– Det er så mange små gleder med skorpelav. Når du er ute i felt og tror du har funnet noe morsomt. Når du ser på den i mikroskopet. Når du tar den fram igjen for å sample for DNA. Når du får sekvensene tilbake og analyserer dem. Når du får bekreftet eller avkreftet det du trodde.
– Det er en liten julaften hver gang, sier Möller.
Referanse:
Erik Johan Möller: Integrative Taxonomy and Molecular Identification of Crustose Lichens on Heavy Metal Rock with a focus on the Rhizocarpaceae and Tremolecia, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 2026.
LES OGSÅ: Kassevis med lav skal tilbake dit den kom fra
LES OGSÅ: Masterstudenten er snart en av de fremste ekspertene på komplisert og lite studert lavslekt
